Ikke så verst bare det.....

Det er merkelig fint og mildt vær om dagen. Når det er slik så er det herlig å være ute på tur. Slik som i går...den turen langs fjorden var fantastisk. På søndager med finvær går det et lite 17. mai tog langs denne stien og man bør egentlig ta den turen en hverdag, men jeg lengter ofte etter sjøen om da er jo dette plassen uansett. 





Formiddagen i dag er avsatt til  pamping i en kroppspleiesalong hvor mine stakkar sliten føtter skal få litt luksus behandling. Ikke akkurat det verste jeg vet. Så er det tur med Linda i ettermiddag. 

Ladestien.

Vi går ofte denne turen fra Rotvoll til Lade. Statoil utarbeidet for flere år siden denne stien da de fikk bygge på en av byens fineste tomter. Stien er mye brukt av byens befolkning. 












Sponhuset.

Leangen gård. 






 

Det er jo søndag......



 

Fine dager.

Vi pratet og pratet og pratet enda litt mere, Bibi og jeg da vi møttes i går. For noen år siden ble vi kjent med hverandre gjennom bloggen og har hatt mange fine treff etter det. Hun er en fantastisk person som lytter og forstår, men også byr mye på seg selv. Man kan fortelle henne ting og hun kan fortelle deg ting. Det er godt å ha slike samtaler der man føler at man virkelig blir hørt og forstått. 

Det ble noen timer før jeg syklet hjem i regnværet og kom hjem dyvåt til Jarles gode fårikål. Som om dagen ikke hadde bydd på nok fra før kom min datter og barnebarn innom med nydelige langstilkede roser, bedre blir det nok ikke. 

Dagen i dag er ung enda. Men den har startet fint slik de fleste dager starter med en stille time o er kaffekoppen sammen med kjæresten som leser fra nyhetene til meg. 

Slik kan man jo se på det.



 

Sånn er det bare....

Noen kommer og noen går, slik er livet og det er ingenting vi kan gjøre med det. Menneskenaturen er vel slik at vi ønsker å holde fast. Gripe tak og ikke slippe. Men så skjer ting helt ute av vår kontroll, folk blir syke og folk dør. Jeg tenker ofte på at vi må være bedre på å det å være glade i hverandre. Leve slik at man kan si at man har vært god mot sine nærmeste og likedan være en god venn. Kanskje legge seg selv litt til side og gi folk rundt seg det de trenger. Vi lever i en travel hverdag, men vi må ikke glemme det som er viktig, relasjonene til menneskene rundt oss. 

Det var en nydelig begravelse for Vera i går. Hennes barnebarn grep oss alle med minnetalen hun holdt. Jeg som er av de mest sentimentale gråt som et pisket skinn. Døtrene likeså, de snakket om en god mor, en som de alltid kom til å savne. De snakket om gode øyeblikk i gjennom livet og de snakket om lykkestunder på sykehuset. Sterkt og gripende. 

I dag har jeg andre ting på kalenderen. Jeg skal møte en bloggvenn, en som ikke er så aktiv på bloggen lengre nå, men som er en aktiv dame, forfatter og sterkt inne i arbeidet i Røde kors.Så blir det vel en hyggelig lunsj og en god prat i dag også. 

 

Trist..........

I dag skal vi i begravelse til en nær bekjent. Vera ble syk da vi var på tur med pensjonistforeningen i sommer. Da hadde vi sittet i styret sammen i mange år, reist på turer sammen og hatt mange fine stunder sammen i Transporten. På alle møter leste Vera et fint dikt eller noe annet hun hadde på lager. Jeg likte å høre på henne, hun hadde en måte å formidle på som ikke er mange forunt. Hun var en fin dame på alle måter, samvittighetsfull, nøyaktig og enkel å ha å gjøre med. 

Hun ble innlagt på sykehuset etter den siste turen vi hadde sammen, der fikk hun vite at hun hadde en hjernesvulst og kom aldri mere ut av sykehuset igjen. Vi kommer til å savne henne. Nå tenker jeg mye på hennes venn Hilmar og hennes barn, svigerbarn og barnebarn. Jeg gruer for begravelsen, men det handler om respekt og på en merkelig måte om å vise at hun var likt, hun var vår venn og da må vi være sammen med henne den siste gangen. 

 

Å slik går nå dagan.....

Det er koselig....det å gjøre ting sammen. Strikkekaffe er tingen. Slik som i går å sitte mange damer sammen, drikke kaffe, strikke å prate om alt og ingenting. Vi er like og ulike, noen glade,noen snakker og noen hører,  noen har mye å stri med og trenger å komme ut og bort noen stunder. En har nettopp fått sin mann på sykehjem og har mye styr med det, en har en alvorlig syk mann, en har nettopp vært på sykehuset. Så opplever noen gode ting, sønnen har giftet seg, en har fått sitt første barnebarn, datteren til en har kommet inn på en prestisjefull skole. Alt er stort og alt er lite. Slik livet egentlig er på godt og vondt. Vi kjenner hverandre, men sjelden fullt og helt. Så strikkes det, så er noen veldig flinke og noen ikke, men vi gjør det sammen og koser oss med det. 

Strikkekaffe var i går. I dag skal jeg igjen på dametreff, men denne gangen andre damer. Man mangler det sosiale med en jobb, men man får mye annet i stedet. 

En ny dag i emning.....

En ny dag er på gang og det i seg selv gir en fin følelse av spenning. Man kan gjøre mye ut av en dag, den kan leve sitt eget liv og ikke alltid bli helt slik du vil, men den preges også av det vi selv legger i den. Jeg vet at det skal være strikkekafe i kveld, men ikke helt hvem som kommer og hvordan det blir, jeg vet at jeg skal ut på tur i formiddag, men enda ikke helt hvor og hvordan. 

Jeg liker hverdager, jeg liker det som er trygt og godt og det å kunne være meg selv på godt og vondt. Leve med mennesker som kjenner meg og som tåler meg likevel. Jeg liker å dele stundene, gi hverandre tid og oppmerksomhet. Forhold må dyrkes om de skal vokse og blomstre. Det krever litt av oss, men mindre enn det man for tilbake. Man sier at det som går rundt kommer rundt, men det er dessverre ikke helt sant. Men igjen..... man skal kanskje tåle det. 

Det er en god ting det at man ikke helt vet hva som ligger foran seg. Gode ting og opplevelser gjør at man kan leve gjennom det som ikke er så bra. Stundene sammen gir glede og overskudd i hverdagen.

Nyhetene i dag består av mye dyneløfting. Selv er jeg veldig lite opptatt av hvem våre ministre ligger med og jeg tenker deres familier kunne være spart for å lese om slikt i media. Verre er det med hjelpesendingene som ikke når frem i Syria. Man skal være rimelig hjerteløs om man nekter sitt eget folk sårt tiltrengt bistand. Menneskers ondskap og manglende empati stopper aldri å overraske meg. Heldigvis er det også mennesker som stiller opp. 

En ny dag er i emning, en dag hvor alt kan skje. 

Vel hjemme......

Så er vi hjemme igjen etter en fin helg på hytta. Sesongen lir mot slutten og vi forbereder oss på vinterstegning. Det er litt vemodig, men også litt greit.  Hytta egner seg best til sommerbruk. Men vi har hatt mange gode stunder der ute i sommer og forhåpentligvis kommer det flere. 

I formiddag er det optikeren som gjelder, Gubben og jeg har time samtidig så da tar vi oss en bytur med det samme. Jeg har ingen grunn for å tro at det er noe galt, men en årlig skjekk står på programmet så da gjelder det bare å få det unnagjort. 



 





 

 

Fiskelykke......

Vårt barnebarn på 9 år elsker å fiske. Det gjør morfar også så ingen av dem var sid i geipen da de dro ut med båten i går formiddag. Det regnet så jeg trodde de ville komme snart igjen, men den gang ei. Det varte og rakk før jeg hørte båten komme. 50 sei, 10 makrell og 3 lyr i fiskefatet gjorde ikke dagen verre. Mye mat utover høst og vinter det..... etter bare en tur. Gutten smilte og morfaren smilte, men etter å ha brukt filekniven en stund var den eldstes smil litt mere anstrengt.  Nå tenker de seg ut igjen i dag og får de like mye da så har vi litt å fylle opp fryseren med. Må nok trø til jeg også å lage fiskemat av noe i dag. 

Nå litt ut på dagen vender vi nesen hjem igjen. Det blir vel ikke mange turene nå før vi stenger av hytta for vinteren. 

 

Drømme kan man vel.....

Det er ikke så verst å være her på hytta akkurat nå, høre fin musikk på radioen, nippe til kaffen i alvekoppen, se utover fjorden, vente på at barnebarnet skal våkne så vi kan spise frokost. Hverdagsidyll slik det ofte er på morgenene nå. Ingenting haster, ingenting må gjøres akkurat nå, vi kan nyte kaffen, musikken og den fine morgenen. En fiskebåt var akkurat her for å dra garnene utenfor her. Det var nok drevne fiskere for det tok ikke lange tiden før alt var tatt opp og båten tøffet utover fjorden igjen. 

Skulle jeg ønske meg noe mere i livet måtte det være et hvitt lite hus ved sjøen, et tun med en stor bjørk som ga skygge for solen de varmeste sommerdagene, klatreroser oppover hele veggen, en katt , et par høner bare for idyllens skyld. Vinter skulle det  ikke være, men noen måneder lengre vår og høst. Jeg skulle ikke dra noen steder, venner og kjente måtte komme til meg. 

Nå hører jeg på radioen at det ikke blir streik, det var flere i faresonen, men i media var det vinmonopolet som var det interesante. Vi ville vel kanskje ikke ha slitt så alt for voldsomt om vi ikke fikk adgang der noen dager. Men det er vel slike nyheter som selger.

 

 

 

 

 

 

Litt barnslig kanskje...

Jeg hadde en fin dag i går. Det er noe med det å feire slike begivenheter sammen med nære og kjære. Skal man være vert og det er masse folk kan det bli litt hektisk og vanskelig å få snakket med alle, men her sitter vi etter at alle andre har gått hjem og lager rare Snap Chat bilder. Like ivrig alle fire. Vi lo godt av bilder med litt ekstra. Voksne damer kan være trolig barnslig når man er i det laget. 

I dag skal jeg få klippet fakset og så skal vi endelig på hytta. Gleder meg. 





 

Enn det.....

I dag for 63 år siden ble jeg født. Jeg vet ikke helt om man skal være henrykt over det faktum eller vemodig over at et nytt år er over og det kommer aldri tilbake. Egentlig er det ikke kvantefysikk man må bare feire livet og de dagene som har vært, Se litt bakover, men mest fremover.  Tenker man tilbake på det som har vært er det to ting som har fått tårene til å renne og hjerte til å briste. Min søsters død, som er noe som enda skygger for solen de fleste dager enda og så selvfølgelig lille firbente sjarmøren Pontus som ikke lengre er. Men så når det er sagt som ligger fremst i pannen så har det vært så mye fint. Familie, venner og den aller beste kjæresten i verden, jeg nyter hvert eneste øyeblikk med dem. Turer til bens og på to hjul, det å komme seg ut, nyte det urbane, men også naturen utenom bykjernen. 

Jeg tenker slik at om man kan være glad for lite så har man mye å være glad for. Så får de store begivenheter komme som en bonus.I dag skal jeg feire dagen sammen med familie og venner. Det å ha mennesker nære er det som gjør livet rikt. Det er der man finner ro, der kjærligheten er og der minnene skapes.

I dag gledes jeg over det faktum at jeg har levd 63 gode år, jeg har så mye å være glad for. Ikke minst den fine rørende fødselsdagshilsenen fra vår felles bloggvenn Frodith. Hun skriver så mye fint om meg at jeg bare blir nødt til å linke til hennes blogg i håp om at flere kan stikke innom henne å lese det.             

http://frodith.blogg.no

Gode varme omtenksomme Frodith som alltid overrasker oss positivt.   

Kan vel si det slik....




 

Det er høst.....

Om jeg skulle kunne ta en samtale med den som bestemmer over været og få lov til å velge meg en dag akkurat slik jeg ville den skulle være, ville den være veldig lik dagen i dag. Blå himmel og varme gode høstfarger. Luften er klar og god å puste i, den lukter også, men så rart det enn høres ingenting. Nå gjelder det å komme seg ut og få med seg mest mulig. Man blir nesten litt andektig og lurer på hvor kommer  det fra. Og så det aller beste...vi kan få mange slike før vinteren kommer.

Ellers er det mye å undre seg over i nyhetene om dagen. Våre nye landsmenn anmelder norske frisører for diskriminering og norske anmelder nye landsmenn for diskriminering. Arbeidsledigheten som var for høy i den forrige regjeringen er høyere nå, men likevel lavere. 

Jeg skulle kunne ønske meg en politikere som kaller en spade for en spade. En som kunne redegjøre for en ting uten masse omveier  og bortforklaringer.  En vi vet hva mener og som står for det. Nå snakker de en halv time og etterpå lurer vi på hva var det egentlig de sa. 






 

10 år....5454 innlegg...

Den 3. september i år hadde jeg blogget i ti år. I løpet av alle disse årene har andre bloggere kommet og gått. I starten var det mest 13-åringer og veldig mye  "dagens outfit". Ikke noe galt med det om man er tretten eller veldig opptatt av klær og mote, men det er litt forskjell på hva en femtiåring og en trettenåring er opptatt av. Nå liker jeg egentlig å se et fint antrekk avbildet slik inne i mellom, men fra innerst til ytterst hver dag kan bli litt mye. Men så kom det flere, en etter en og siden har jeg hatt mye glede av mange av disse og savnet dem når de dro. 

Dagens voksne bloggere er tallrike, forskjellige og mange av dem følger jeg hver dag. Vi er alle forskjellige, noen private, noen åpne og personlige, noen morsomme, noen spreke, noen flinke, noen skriver veldig bra, noen er eksperter på håndarbeid eller matlaging,  noen er spreke og tar oss med på flotte turer og alle har sitt de vil formidle, alle er unike og jeg er interessert i hva dere har på hjertet. 

Det har gått ti år og jeg har postet 5454 innlegg. Ikke verst........

 

Lille tøvekoppen.

Min søster, gubben, seksåringen og jeg står og prater i går. Min søster var spent på å høre om hvordan det gikk med valpekjøp og slikt. Så lurte hun på om hva hunden skulle hete og jeg sa som sant var at det hadde vi ikke bestemt enda. Hun spurte da seksåringen om han hadde noe forslag og han foreslo Berg. Jeg var ikke helt sikkert på om det var et greit navn på en liten valp og da foreslo han Rognefitte. Det ble bom stilt. Jeg fikk et bilde av oss ut på tur med vesle Rognefitte. Kanskje ville det være litt vanskelig om noen spurte om navnet eller vi måtte rope på den. Seksåringen så nok ikke den samme forbindelsen som vi andre, men var rimelig fornøyd med det noe uvanlige navnet. Advokater sier at om man ikke vet svaret så ikke spør, kanskje et greit utgangspunkt for tanter og besteforeldre også. 

Nå foretrekker jeg det første forslaget, men kan ikke helt se for meg en søt liten valp som heter Berg. 

 

 

 

Høyt henger de.

Familie i dag.

Det var koselig å ha besøk av svigerinne Dorthea i går. Jeg har sagt det før at jeg har vært heldig med svigerfamilien og er glad for at vi alle er forlikt og de timene vi har sammen. Min svigermor Margrete var verdens snilleste, hu la ikke akkurat sten til byrden. Hun fortalte meg en gang at hun nok hadde vært bekymret da vi «måtte» gifte oss så tidlig. Hun trodde jeg kunne forvente meg mye materielt og at jeg hadde en slik bakgrunn. Det var nok ikke helt slik. Jeg er eldst av fem søsken, min ar hadde den eneste inntekten og vi levde godt, men slett ikke overdådig eller bedre enn folk flest. Men hun sa også at hun var stolt over at vi og alle hennes andre barn hadde klart oss så fint.

I dag er det også familie som gjelder, men denne gangen min. Min eldste niese har invitert til pølsefødselsdagsfest for seg selv og sin sønn.  Hun har fritidshus på andre siden av fjorden og det er dit vi skal. Min søster holder på å bygge seg hus der ute så det blir nok noen turer over fjorden etter hvert. 

 

 

 

En hviledag....

I dag tenkte jeg å ta en hviledag. Kroppen og jeg er ikke helt enige om graden av aktivitet, den trenger mere hvile og nå sier den tydelig i fra om at nok er nok. Selv vil jeg mere enn det jeg egentlig er i stand til, men vi får prøve å finne et aktivitetsnivå som vi kan leve med begge to. Nå kan det vel høres litt merkelig ut, det å snakke om meg som en og kroppen min som to, men jeg liker den ikke lengre og har mentalt tatt litt avstand fra den. I alle fall når den oppfører seg slik den gjør nå. 

Nå ble det mye sutring, men når jeg først har fått dette ut så er det parkert og jeg kan se på alle de tingene i livet som er bra. Så som i dag, min svigerinne Dorthea kommer på besøk, en bra ting. Vi hadde en fin dag i går, det nydeligste høstvær noen kunne ønske seg. Det er meldt regn i ettermiddag, men den tid, den sorg, enn så lenge er det fint. 

Jeg fikk ferdig Heges Islandsgenser i går så nå kan jeg starte opp med noe nytt igjen. Denne gangen blir det genser til pensjonisten. Da har man da litt å se frem til likevel. 

Rognebærgele.

Jeg er så flink.

Jeg er stolt av meg selv,  jeg er nok egentlig kjempeflink, i alle fall til å lage rognebærgele. Bærene må være tatt på helt rett tid, geleen ble stiv, ikke bitter eller sur, men kjempegod. Mannen ble også revet med av min iver og var med på syltingen så han må få halve æren. Nå er det slik med meg at ting har en tendens til å ta litt løs. Nå vil jeg lage mere. Det er egentlig ikke noe problem annet enn at jeg mangler glass å ha det i. Men det får vi finne en løsning på for rognebærgele er godt og det er morsomt å lage sitt eget. 

Oppskrift om noen vil prøve:

1 kilo bær

6 dl. vann

9 dl. sukker. 

Kok bærene i en halv time. Sil den gjennom et klede i 45 min. Mål opp og kok saften opp i 5. min. Ha i sukker litt om gangen og la det koke i 10-15 min. 

 

Nå må jeg nok også innrømme at jeg er ingen superhusmor. Jeg liker nok bedre å være ut på tur og ser mere på husarbeid som noe man bare må gjøre for trivselen. Men av og til så tar jeg meg selv i nakken og da blir det kanskje litt for mye. 

Ellers har vi bra dager nå, høsten er fin og høstluften god å puste i. Pensjonisten og jeg sykler land og strand. I går var vi på hyggelig besøk hos Marit som har flyttet i ny leilighet på Heimdal. Leiligheten var kjempefin, stor og lys og alt var helt nytt. Marit jabber og jeg jabber så det gikk fort et par timer før jeg måtte forte meg hjem for å hente på SFO. 

Rognebærgele.

Vi ventet egentlig litt på den lovede tropiske stormen som var meldt i går kveld og natt, men løven ble til en liten kattunge ute av stand til å skremme noen. Det blåste såpass at vi kunne se løvet svaiet litt helt oppe i tretoppene, men ellers merket vi lite til den. Men man kan vel belage seg på at det blir litt vær nå utover høsten. 

I dag tenkte jeg å besøke en venn som bor noen kilometer herifra. Ettersom det ikke ble særlig vær tar jeg sykkelen fatt. Tenkte at jeg skulle plukke litt rognebær med meg og lage rognebærgele. Har aldri laget det før, men nå har jeg lyst til å prøve. Får jeg det ikke til har vi alltids Bondens marked. 

 

Frodiths dikt

Tar utfordringen på strak arm. 



En av livets aller beste relasjoner,

Bygget på tillit,

fullstendig avhengighet, 

glede, håp og evindlighet,

men mest av alt den usvikelige, uselviske kjærligheten. 

Turkameraten min....

Dette er min turkompis og aller beste venn og kjæreste. Han liker å være ute i frisk luft og sier eller aldri nei til en sykkeltur. Han har ikke el-sykkel slik som meg, men ofte er det jeg som har størst problem med lengden og farten. Mange 40 år yngre ville nok hatt problem med å følge han oppover de bratteste bakkene. 

Bildet er tatt på Havstad i det fantastiske høstværet vi hadde i går. Heldige meg som har fått en så god mann. 
 

I granåsen....

I dag syklet vi til Granåsen skianlegg. På vei hjem syklet vi innom Havstad kirkegård hvor mine besteforeldre ligger med høstblomster. Fin utsikt derfra. 

 





















 

Elsker den......

Enda en helg er over og en ny uke står for tur. Helgen har vært koselig med mange timers fotballcup på banen her oppe, besøk av sønn og eldste barnebarn og så middag ute med Hege, Bjørnar og ungene i går. I dag har vi blitt velsignet med et nydelig høstvær og en hel dag uten «må" ting til rådighet. Jeg har antagelig sagt det før, men jeg har alltid likt begynnelser. I dag liker jeg egentlig alt, det fine været, den klare gode luften, det at jeg skal ut på tur og alt og alle rundt meg. 



Vi er ikke helt her, men om litt. Dette treet står rett utenfor her. Skoleklasser og barnehager kommer for å se på det. Biler stopper opp og folk kommer ut med kamera. Bildet yter det nok ikke rettferdighet, men det bare er vakkert. Slik høsten med alle sine fine farger er så vakker at den nesten tar pusten fra deg. 

 





 

Akkurat slik......



 

Besteforeldre er en ny sjanse.....

Det å være besteforeldre er på en måte å få en ny sjanse. En sjanse hvor du har mere tid, mere tålmodighet, mere modenhet, større  evne til å være i tiden og situasjonen. Det ligger ikke tusen andre ting som må gjøres mellom arbeid og andre forpliktelser. Man skal ikke oppdra dem, det er foreldrenes oppgave. Vi trenger ikke følge opp skolearbeid og fritidsaktiviteter. Vi får roen, kosen, vi kan fornøye oss med egenhetene, forskjellene og være ubetinget glad for dem. Vi bor nære og ser dem nesten daglig nå mens de enda er små. Etter hvert har de vel andre ting som lokker, men en  så lenge er det greit å være hos mormor og morfar. 

I dag skal tre av barnebarn spille fotballcup. Det striregner, men klart vi må dra å se. To har nettopp startet opp i laget, de  har kun en trening bak seg og er bare seks år gamle. Det er enda mye å lære om taktikk og det å være bidragsyter i et lag som skal gjøre ting sammen. Man må spille hverandre god slik som gamletreneren i Rosenborg sa. Det er mye lærdom her for en som skal passe inn og bli en fungerende samfunnsborger etter hvert. 

Jeg gleder meg til å se de små Iversene, ivrig uten helt å vite, men det med at man skal score mål, det forstår de. Bare synd været ikke er bedre. 

Les mer i arkivet » September 2016 » August 2016 » Juli 2016
I gode og onde dager!

I gode og onde dager!

63, Trondheim

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits