Siljes tunika.

Jeg er så flink.....

Jeg sitter å hører på en gammel Dolly Parten plate, ikke så ofte jeg hører på henne, men når jeg gjør det så koser jeg meg. Deter ofte slik at jeg begynner å tenke på en sang og da leter jeg gjennom alt i hyllene til jeg finner den og så spilles den om og om igjen. Jeg liker musikk fra 70-tallet, det å sitte å høre på musikk fra min spede ungdom, men jeg liker mye av den nye musikken også. Det regner masse ute så da venter jeg til i ettermiddag med å gå tur. Ettersom jeg har avtalt å gå med Linda mandager og torsdager blir dørstokken litt lavere på de dagene. 

Så er leiligheten shinet såpass at husmor æra er berget et par dager. Merkelig godt det. I går laget jeg Oreokuler for første gang. Farlig gode de der, smakte dem en dag her hos en venninne og bare måtte prøve selv. Når jeg først er i ferd med å skryte på meg å være husmor så har jeg gjort ferdig tunika nummer to og nå vet jeg ikke helt hva jeg skal finne på. Nå går det ikke like fort med strikkingen for Åsta vil hjelpe til. At matmor strikker eller sitter på PCen det er ikke så greit og hun gjør hva hun kan for å få oppmerksomhet. 

 

Burde vel sove......

Mye av snøen er forsvunnet og det regnet i hele går. Med regnet forsvant det fine lyset vi hadde et par dager. Værmeldingene gir oss heller ikke store håp, så da er det vel likt seg. merkelige vintre vi har hatt nå, var det ikke mye kaldere og mere sol før i tiden?

Jeg har sovet dårlig i natt, men sånn litt mellom slutten av natten og begynnelsen på morgenen fant jeg frem og leste ut Emily Brontes Stormfulle høyder. Ikke første gangen jeg leser den, men den fenger likevel. Mennesket er kompleks, og kvinner har hatt tøffe tider. Menn også da egentlig, men dog. Man blir liksom litt sliten av den boken for det er så mange sterke følelser og så mye kjærlighet, smerte og ondskap. 

Nå tenker jeg å rydde litt og så komme meg ut en tur. Litt trøtt og uopplagt, men slik blir det vel når man leser i stedet for å sove. 

 

I dag.......

Åsta og jeg har nettopp vært ute på dagens første tissetur. Det er litt slitsomt slik at hun enda må ofte ut og når man bor i blokk må man være med. Det regner igjen i dag og snøen som har kommet i store mengder de to tre siste dagene er blitt veldig kram. Det skal vel ikke regne lenge før det er takk og farvel til den. Litt synd for det har vært koselig med den fine hvite snøen som tynger trærne og dekker bakken. 

I dag får vi besøk av vår sønn Pål og barnebarnet Håkon. Da må vi vel finne på noe godt til middag. Blir vel liv i leiren da når også de tre andre kommer etter skolen. 

 





 

 

 

 

I dag.......

300 amerikanske soldater skal stasjoneres på Værnes flystasjon. De skal trenes opp til å tåle kulde. Litt merkelig for de har vel kulde i Amerika også, men hva vet vel jeg.  Erik Jensen er i gang med andre uke av den et halvt år lange rettssaken sin og jeg må ringe kundeservice for å logge inn på Altin. Jeg er et lite digitalt analfabet for å si det som det er. Koder og passord over alt. Det er til å bli snål av. Det kalles vist fremgang og det skal være sikkert, men hva hjelper det om man ikke får det til. Vi har vel alle våre små eller store problemer. 

Nå om litt skal Åsta og jeg ut på tur i snøen. Det har kommet masse av den sorten og det er jo egentlig litt trivelig når det først må være vinter. Åsta vokser seg til, men har ikke helt mistet liten og søt kortet enda. Hun har funnet mange venner. Damen nedi veien her gir henne godteri og Åsta kjenner henne på lang avstand. Unger på vei til eller fra skolen roper åhhh så søt....og Åsta blir enda søtere. 

Dagene kommer og dagene går og heldigvis går de mot lysere tider. 

 

Åsta i farten.

 

 

 

 

 

 

 

Det begynner å lysne.....

Det er så deilig med lyset nå om dagen. Noe av det kommer av at vi har fått masse snø, men nå kommer også dagslyset sakte og sikkert tilbake. Det kommer med løfter om lysere tider. Nå på formiddagsturen med Åsta kunne vi se det røde fine lyset i horisonten. Det begynner å lysne på mange måter.

Jeg tenker at gjennom alle de år jeg har vært hundeeier har det blitt mange turer rundt Romolslia. Ville nok kommet et stykke ned gjennom Europa om man la alt etter hverandre. Antagelig er det en av de tingene som er positivt med å ha hund, det å måtte ut, uansett vær og uansett dagsform. 

I dag er vi invitert med Hege og Bjørnar på middag på Grand Bufe på Heimdal. Har aldri vært der før, men det sies at det skal være bra. Litt å glede seg til. 

Det er lørdag.

Tenk det er lørdag....igjen. Ute har det snødd masse og vaktmesteren er i gang med å brøyte snøen bort fra gangstiene. Gubben og jeg tar det med ro enn så lenge, men vi har tenkt oss en tur på Ikea etter hvert. Det er fin musikk på radioen og kaffe i kruset og da har man det jo ikke så aller verst. 

I går var vi på favorittrestauranten Capri som ligger et stykke gjennom Firbladskogen oppi bakken her sammen med Anne-Lise og Kalle. En god middag og et glass vin sammen med gode venner er ikke det verste jeg vet. 

På formiddagen kom niese Ingrid på besøk med sine to fine gutter Henrik og Sondre og hunden Tito. Mere skulle ikke til før det ble liv i leiren. Hunden er stor, ung og leken og han ble rimelig frustrert da han ikke fikk leke med Åsta. Han hadde en tendens til å slå forlabbene over ryggen hennes og jeg ble redd det skulle bli for tungt. Hun på sin side glefset etter han hver gang han kom i nærheten. Men hun kunne godt å tenkt seg å springe etter ungene. Problemet er bare at hun biter i bena på dem. Litt svett ble man jo, men så er vi jo godt vant. 

Her om dagen hadde Åsta fått tak i en rull med toalettpapir. Hun tok rullen med seg på gjesterommet hvor hun kunne nyte den uten innblanding fra noen andre. En rull toalettpapir i små biter er mye papir, men det plaget ikke synderen nevneverdig. Hun lå midt i kaoset og logret glad med halen. Liver er et ball og hun koser seg. 

 




 

 

 

 

 

 

Det er sant......



 

Primula.

Hva gir vel mere troen på at våren kommer enn Primula.

Jeg undres.....

Det er mange ting å undre seg over.Men slik har det vel alltid vært, og på en eller annen merkelig måte er det vel en forklaring på det meste selv om det ikke er alltid like lett å se. 

Politikk for eksempel. Det fungerer vel på en måte med mindretallsregjering, men hva koster det de som er inne i varmen og samarbeide, Venstre er snart under sperregrensen. Fremskrittspartiets løfter om bompenge, avgifter og bensinpriser hvor er det blitt av. Kokt bort i kålen eller? KF høre vi lite til om dagen. Men noen kjepphester har de da klart å holde liv i. Kontantstøtten for eksempel som for mange andre meg selv inkludert finner helt uforståelig. Men de har da klart å gi skattelettelser til alle de som ikke behøver det, angivelig for å stimulere vekst og etablering, men har det egentlig blitt slik? Om det strides de vise. 

Så har vi Erik Jensen...skurk eller ressurs? Han vil få sin dag i retten for å si det slik. Nå vil vel han få belyst sin sak i en et halvt år lang rettsak. Men hva er han skyldig?  Det tar et halvt år før vi har svaret på det.

Medias yndlingsobjekt for tiden påtroppende president Trumph. Har han deltatt i selskap med russiske prostituerte? Ikke min sak selv om det i seg selv vekker min forakt. Hva er man egentlig bekymret for ? At det skal kunne legge han i russiske lommer eller hans moral. Om man ser bort i fra de russiske lommene så er det vel andre ting med den mannen som bekymrer meg mere. 

Så har vi en massemorder sittende i forferdelige soningsforhold. Han klager over dårlig mat..for eksempel Fjordland...jeg har aldri smakt mat derfra, men er det uutholdelig, isolasjon ja vel sikkert ikke så lett, men skal det være det? Jeg tenker mye på hans offer, de har ikke anledning til å klage på maten. Gjør to feil en rett eller?

Slik kan man undres over mange ting. Meninger og meningers mot, bortforklaringer, system som ivaretar eller ikke, menneskers motiv og tro. Kanskje en iboende     evne til å mene det som egner oss best. 

 

 

 

Hmmmmmmm......

Ute er det skikkelig mørkt enda. Jeg sitter her på frokostplassen med kaffekruset mitt og ser lys komme på i naboblokka. Ikke mange enda, men etterhvert nå så skal vel folk på jobb. Det er arbeidsfolk utenfor her som arbeider med å legge inn fibernett. Det skal vist gjøre dataen litt raskere og bedre. Jeg orker ikke helt å sette meg inn i hva det er, men det er sikkert bra. Nå har de begynt med rehabiliteringen i i naboblokka, men det blir nok litt før de kommer hit. 

Viste dere foresten at Norge i følge NRK  har et Talibanutvalg og dette utvalget har vært med på å sørge for at en talibanleder som har kidnappet og truet med å halshugge folk ble løslatt. En merkelig ting i mitt hode, både utvalget og løslatelsen. Men hva vet vel jeg om diplomati og begrunnelse for slike beslutninger. Nå sier de riktignok at det Norges bidro med var å formidle Taliban`s ønske om løslatelse og ikke hadde noe med selve løslatelsen å gjøre. 

I dag har jeg ærend i byen, min sønn har bestilt nye skisko og de må hentes i dag. Så er det strikkekaffe i kveld og jeg må bake ett eller annet å ta med. Vet ikke helt, men kanskje ostehorn man er vel litt lei av søtt nå så nære jul. 

 

 

 

 

 

Tunika til Tiril.

Januar......

Januar måned er egentlig den måneden jeg liker minst. Det er enda mye mørke, det er enten veldig kaldt eller veldig vått. All kosen fra desember og advent er over, julestæsjet er borte og det er enda lenge til vår. Nå har jeg lovet meg selv å ikke bli en utrivelig gammel surmaget kjærring så jeg må prøve å se det positive i tingene. Jeg prøver å snu på flisa og tenke at det lir mot lysere tider, det litt blåaktige lyset er jo vakkert, hverdager er ikke det verste man har, man kan bruke tiden til å få unna ting du ikke har tid til ellers, man kan gå på salg, eller bare være sammen. 

Jeg savner Tone, snart er det et år siden hun døde. Men vi hadde koselig besøk av hennes samboer og sønner i går. Det er godt å se at hun har etterlatt disse to fine guttene. 

I dag skal jeg prøve å komme meg ut litt, først en tur sammen med gubben, så tur med Linda i kveld. Så er det januar og januar er en måned i livet som er for dyrebar til å kastet bort. 

Åsta ni sover.....

Vi har hatt et par fine dager nå sammen med Gerd og Mike. Det har blitt mye kortspill og det har blitt en bytur. I går kveld dro de avgårde på julebord og vi satt alene igjen. Men senere i dag kommer Odd, Esten og Hans-Jørgen på middag så da får vi selskap igjen. 

Åsta har vist seg å være en syvsover, eller egentlig mere ni. Hun hadde sett ikke lyst til å bli med meg ut i morges, hun lå musestille på puta si og kunne nok godt ha ligget en time til. Ingen ting haster, hun kan holde seg lenge og det er godt å slappe av på morgenene. Ute forstår hun ingen ting når folk går forbi uten å hilse på henne. Hun gjør seg så søt hun kan og ofte vinner hun frem. 

I dag har vi oppholds og mildvær. Perfekt for meg som nok liker mildværet best. Dagene er blitt merkbart lysere og med det så blir alt lettere. Det kan røyne på med energien på de mørkeste dagene. 

 

Absolutt.....



 

The Story....

En av mine absolutte favorittsanger spilles på radioen nå, the story, med Brandi Carlile`s hese vidunderlige stemme er en grei treat nå i formiddag. Samme hvor mange ganger jeg hører den er den like fin, men det er ikke så ofte nå om dagen. Alle liv har en historie og mange av dem er verdt å høre. 

Det ligger an til en rolig dag med Tour the ski på TV og kanskje en tur ut. Det har vært kaldt her et par dager, i går hadde vi minus 13 noe som er i kaldeste laget for min del. I dag ser det litt bedre ut, men det er meldt regn igjen så vi for se. I kveld kommer Gerd og Mike og skal ligge over. Vi skal spille litt kort og kose oss i kveld og i morgen skal vi på bytur. 

Ellers om dagen er jeg opptatt med å skrive ned alt jeg husker om mine forfedre. Mye jeg har hørt, noe jeg har lest og det jeg selv har sett. Dette skal bli en slags gave til barnebarna. Ikke vet jeg om det vil være interessant for dem, men jeg selv hadde stor glede av å lese det min morfar skrev til oss før han døde. Det er litt rart det der med den måten vi kjenner være nærmeste på. Besteforeldre er ikke født gamle, de har et liv før vi kjenner dem, de har opplevd mye, de kjenner en og ofte to generasjoner før dem og det er spennende. Jeg husker min mormor fortalte om min oldemor som 8 år gammel gikk  sammen med sin 10 år gamle søster fra Meråker for å søke tjeneste. Det er historier verdt å kjenne, det har ikke alltid vært trygghet og velstand her i landet og det er ikke lenge sine folk levde under helt andre kår. 

Jeg har alltid vært interessert i historie. Ikke nødvendigvis når Napoleon be født, men heller hvordan ting var på den tiden. Hvordan folk levde, hva de var opptatt av og hva som skjedde med dem. 

Siste strikkeprosjekt.



 

Det hjelper vel ikke å gråte....

Etter at jeg har fortalt dere og andre om at jeg vasket mobilen i vaskemaskinen på mandag har jeg hørt mange lignende historier. Man kan drukne mobiler på forskjellige  måter har jeg forstått. Trøsten er at man stort sett ler av det i ettertid så da er det håp i mitt enda noe anstrengte forsøk på å få munnvikene til å peke den rette veien. Nå forstår jeg nok at verre ting kan skje, så ok, det nytter ikke å gråte over spilt melk. 

Det har snødd mye her i Trondheim de to siste døgnene. Det betyr at vaktmesteren har sitt fulle hyre med snørydding. Valpen Åsta som er livredd traktoren kommer springende på stive ben for å søke beskyttelse. Hun er ellers rimelig tøff og selvsikker, men traktoren den takler hun ikke. Vi prøver å ikke gjøre skrekken større ved ikke å bekrefte angsten, men det må vel erfares før hun riktig forstår at traktorer de holder seg ute og at inne i egen stue er man rimelig trygg. 

 

 

Hodet under armen.

I går ble det litt travelt mellom turen med Linda og kaffeslabberassen med Anne-Lise og Kalle. Jeg skulle forte meg å dusje og så sette i gang vaskemaskinen med det yttertøyet jeg hadde på. Det var av med tøyet, rett i maskinen, satte på programmet og rett i dusjen. Da vi satt og drakk kaffe skulle jeg sjekke noe på telefonen og i det samme øyeblikket forstod jeg hvor den var. Selvsagt i lommen på dynejakken som lå i vaskemaskinen som var godt i gang. Hjertet sank et par hakk, telefonen var en gave fra mannen så sent som i september og det var ikke noe om å gjøre å ta livet av den enda. Vaskemaskinen ble stoppet og telefonen reddet, men det var for sent, den viste sin svarte uforsonelige side og ville ikke ha noe med meg å gjøre. Om noen sier at slike er vanntett så har de sikkert ikke vasket den i maskinen. Så et godt råd...ikke gjør det. 

«Det er da bare penger» sa min reddende engel av en svigersønn da han redegjorde for kostnadene. Telefonen ble erklært død. Han hadde en jeg kunne låne og han fikset den opp mot meg og mitt. Trist tenkte jeg som ikke var helt fornøyd med plasseringen av hodet om dagen. 

Et liv har mange historier......

Det har snødd mye i natt og det er jo en velkommen forandring til alt regnet vi har hatt nå et par uker. Hverdagen starter med legebesøk, noe som nok ikke er det morsomste jeg vet, men slik er livet med kroniske sykdommer, mange kontroller og mange legebesøk. Senere på dagen blir det litt koseligere. Starter opp med den vanlige kveldstur med Linda før Anne-Lise og Kalle kommer på kaffe i kveld. 

I går startet det en ny serie i et Tv program jeg liker godt. Det heter "Si meg hvem du er» hvor kjente personer leter i slektshistorien sin. For meg som liker historie er det perfekt og veldig spennende. I går var det Kjetil Åmodt som i programmet fremstår som en fin reflektert person. Nå gleder jeg meg til fortsettelsen. 

Selv er jeg i ferd med å skrive ned det jeg husker om mine forfedre. Det jeg selv har opplevd og det jeg har hørt. Selv satte jeg stor pris på å lese det min morfar og far skrev på samme måten. Min morfar døde da jeg var seks år og jeg husker jo litt, men ble kjent med han på en helt annen måte gjennom det han skrev om sin familie og liv. Det er ikke navn og merkedager som fanger min interesse, men livene deres, Hvordan var de, hva tenkte de på, hva skjedde. Et liv har mange historier. 

 

Spennende.....

Det er jo noe spennende med alt som er nytt og ubrukt. Et nytt år 2017. Det er som å starte med blanke ark og ikke riktig vite hva man kan bruke det til. Det er en stor sak det med å få være her, det med å kunne være en del av noe og noen. Jeg kjenner at det det kribler godt i magen. Vi kan påvirke mye av det som skal skje, men ikke alt. Verden er stor og i verden finnes det ondskap og maktsyke. Heldigvis finnes det mye godhet og også og det er her vi må hente vår styrke og vilje fra. Den gode viljen må være sterkere. Vi kan alle gjøre litt og er vi mange nok så blir det mye. 

Så hva med nyttårsforsetter. Erfaringen sier meg at det kan jeg spare meg for. Her blir det nok ikke slanket,det blir ikke spart på noe, jeg røyker ikke så det kan jeg ikke slutte med. Jeg får bare å prøve å være det beste jeg kan og noen ganger lykkes jeg med det. 

 

 




 

GODT NYTT ÅR.

 

Et år er over......

Så er det nyttårsaften og et nytt år er i ferd med å takke for seg. Det har vært store sorger, men også gode dager. Starten på året var nok preget av sykdom, død og sorgen etter en kjær søster. Mange ting rundt det var traumatisk og vondt. Så noen måneder etter måtte vi si farvel til vår lille kompis Pontus. Nå på slutten av året er mye bedre. Jeg kan tenke tilbake på gode stunder, da naturlig nok ofte med pensjonisten som er og har vært min beste venn og støtte gjennom livet. Så er der barn, svigerbarn og barnebarn som alle på sin måte betyr uendelig mye for meg. Søsken og svigerfamilie....og ikke minst det å kunne kjenne at familiebåndene er tette og sterke. Så ikke minst alle gode venner. De mennesker du velger å ha i livet. De du gjør ting sammen med eller bare tar en kopp kaffe eller en middag sammen med. Mange gode stunder har vi hatt sammen. Og så vår nye lille kompis Åsta, en virvelvind av energi og viljestyrke. Hun oppdrar oss og vi oppdrar henne. Vi får håpe det bekker mot at vi begge finner ut hvor skapet skal stå og at det er plassert slik at det passer oss alle. Enn så lenge er hun ung, enn så lenge er hun muntrasjonsråd og ren lykke. 

Så kommer et nytt år. Vi vet lite om hva det vil bringe. Vi kan bare ønske og håpe at det  blir et godt år for alle. Livet gir og livet tar, det må vi leve med.  

Så med dette lille tilbakeblikket ønsker jeg dere alle et godt Nytt år. Måtte det bringe helse,  velstand, lykke og kjærlighet for oss alle. 

 

 



 

Snart 2017.

 2016 har bare to dager igjen  og så må vi venne oss med å skrive 2017. Vi vet lite om hva som vil det året vil bringe og mye om det året som snart er over. For min del har det vært tøft på mange måter, men det har også vært mange gode stunder. Det er viktig tror jeg det å være klar over sine velsignelser, da kan man kanskje takle alt det andre bedre. 

I dag får vi overnattingsbesøk av søster Gerd og hennes Mike. De har bestilt pinnekjøtt og pinnekjøtt skal de få. Nå er det egentlig litt greit at julen er over snart. Jeg tåler ikke mye av den fete julematen så det å komme tilbake til normal hverdagsmat er nok ikke så dumt. Jeg er nå slik innrettet at jeg liker hverdager så det er greit for meg. 

I går gikk jeg tur i regnværet. Det øste ned, men det var bare så godt å komme seg ut på tur. Været her har vært slik nå, det regner og det regner. Bilene kjørt i små bekker som rant langs veien og jeg fikk et par skikkelige dusjer fra disse bekkene helt inne på fortauet. Vel hjemme var det å skifte fra innerst til ytterst. Nå trenger vi litt annet vær snart, det har vært alt for  mye regn nå. 

 

Hva er perfekt?

I dag leste jeg i avisa om en transperson som hadde brukt 700 000 kroner på operasjoner for å få et perfekt utseende. Resultatet ville ikke jeg ha betalt noe for, det var skikkelig trist, men så er det vel ønsker og følelser bak det han ikke helt rår over. Det der med å strebe etter det perfekte kan nok veie tungt på mange. Store bryst, slank midje, trutmunn..... alltid noe som mangler alltid noe som kan bli bedre. Idealene står i kø. Nå har man lagt seg litt på en annen linje i reklamekampanjer og det kan dukke opp både eldre og kraftigere modeller. Det tror jeg er bra for de som sliter med selvbilde og det å nå opp mot det såkalte perfekte utseende. 

Selv er jeg ikke særlig opptatt med slike tanker. Jeg er godt voksen og jeg er meg med alle skavanker og ekstra kilo. Jeg farger ikke håret, jeg slanker meg ikke, men jeg vil selvfølgelig gjerne være så fin jeg kan uten å ha alt for mye bry med det.

Jeg husker da jeg var liten og besøkte min farmor. Hun var liten og sped og veldig vakker syntes  jeg. Hun hadde hvitt mykt hår og gode øyne. Hun var alltid ren og velstelt. Velsteltheten kom ikke fra dyre salonger og kremer, men fra vann og såpe og en naturlighet få er forunt. Men av alt likte jeg hennes hender best. De var fine og spede, men med tydelige tegn på levd liv og arbeid. Hun hadde en spesiell måte å være på,hun var så myk på en fin måte. Hun satt sjelden i ro. Men hadde det aldri travelt. Jeg tenkte at slike hender vil jeg også ha. Slik ble det ikke, dessverre. 

Vi har hatt en urolig natt med lite søvn. Da jeg endelig sovnet på morgenkvisten vekket Åsta meg, hun er redd traktorer og traktoren kom. Vet ikke helt hva som har forårsaket denne skrekken, men hun er redd og trenger trøst. Så ble det slik med den søvnen. Nå er traktoren borte, Åsta tar igjen den tapte søvnen og jeg sitter her mer eller mindre svineslått med kaffekruset. Etterhvert skal jeg ut en tur og i ettermiddag er vi invitert til Linda og Odd. Det blir nok en fin dag. 

 

En rolig dag....

Etter noen dager med jul er det på tide å senke skuldrene og bare være i dagen. Det er litt rart å ikke skulle så mye. Akkurat nå sitter jeg på formiddagsplassen med  kaffekruset nære nok, Åsta ligger mellom pensjonisten og meg. Det er fin musikk på radioen, gubben leser avisen og prøver å oppdatere meg fra en heller tynn blekke. Noen andre har også tatt fri ser det ut til. Kanskje både de som skaper nyhetene og de som skriver dem. Det er en stille tid, men dagene har snudd nå mot lysere tider. 

I dag skal vi spise middag hos Hege og Bjørnar. Så trenger jeg ikke tenke på mat heller. Så før det skal jeg prøve å få meg litt frisk luft, Åsta har vært med et par runder rundt Romolslia nå og begynner å føle seg trygg ute. Det er så mye å lære, noen kan man hilse på andre ikke. Noen hunder liker valper, andre ikke. Hun prøver seg frem, skal finne koden til å være en god hund, en trygg hund, en glad hund. 

 

Koselig da......

Det å ha en liten valp med i juleselskap kan være en liten utfordring. Ikke for valpen tydeligvis, hun hadde et ball, masse unger å leke med og stor plass å spring i. Som om det ikke var nok hadde min niese med sine to små hunder og livet for Åsta tok en bra vending. De var jo greie som en ekstra spiss, men dele maten med dem...ikke aktuelt. Den skal hun ha for seg selv. 

Ellers så koste vi oss masse selv om det alltid i en stor familie er noen som mangler av forskjellige årsaker. Gerd og Mike hadde sørget for fine rammer rundt selskapet. Det er både selskapsrom og storkjøkken i deres matematikk senter. Perfekt sted for et familieselskap. 

I dag er det en slags hverdag igjen og nok en julehelg er over. Her har kommet snø i natt og vi skal snart ut på tur.

Juleselskap i familien.

Mike underholder ungene. 

Julenissen kom. 

Det ble pakkelek. 

@

 

 

@

26.12.2016

Vi har hatt et par fine dager sammen med den nærmeste familien. På julaften var Hege, Bjørnar og ungene her med oss og i går kom vår sønn Pål og hans familie på middag. I dag er det mere familie, mine søsken og deres familier. Vi skal spise middag sammen hos min søster. Hun har plass til hele gjengen i matematikksenteret hun drivers sammen med sin Mike. Maten er bestilt på Vertshuset og alt ligger til rette for en hyggelig dag. Det er bare et men, og det er været. Ferjene har vært innstilt, men går nå igjen så får vi håpe det varer. 


Klar for mat.

Min datter Hege og hennes familie.

Fikk nydelige blomster fra det jeg arbeidet. 

Åsta hjelper til med å pakke opp. 



 

Slik har vi hatt det så langt. Ønsker dere alle en fortsatt God jul. 

 

Det er jul......

Vi har kommet til julaften og skal jeg regne på alle de julaftene jeg har hatt så begynner det å bli mange. Men selv om man drar med seg alle de som har vært så er det på en merkelig måte noe nytt og spennende også. Spenningen fra barneårene mangler, kriblingen i magen når man så pakkene under treet og når man tenkte på all verdens herlighet i form av mat og søtsaker. Men forventningene kan komme på mange måter, fokuset kan kanskje flyttes fra det materielle til det man etter hvert forstår betyr så mye mere. 

Man kan ha mange tanker på en slik dag. Mange gode minner å ta frem. I kved skal vi feire jul sammen med barn, svigerbarn og barnebarn. Vi får oppleve barnas forventninger og være med å skape deres minner. 

Når man er glad vil man at alle andre også skal få føle glede. Det er julaften og jeg ønsker dere alle en god jul og håper alle dere som titter innom får en fin kveld. 

Les mer i arkivet » Januar 2017 » Desember 2016 » November 2016
I gode og onde dager!

I gode og onde dager!

63, Trondheim

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits