Koser oss vi.

Åsta er blitt en stor kosehund.

Den enes rask....

Jeg liker å gå å rote i bruktbutikker. Ikke ofte jeg kjøper noe, men det er det med jakten på godbitene og håpet om det å finne det man egentlig ikke vet at man trenger før man ser det. I går syklet gubben og jeg til byen bare for å kose oss med å være i det pulserende urbane livet. Så var ikke veien alt for lang til et par av  bruktbutikkene. Jeg har lenge ønsket meg et baketrau og sjekker Finn og butikker etter det. Ikke mange av dem her i byen og selv om vi fant et i går så ble det ikke helt rett for lommeboken. 

Vel hjemme kom barnebarnet Silje på besøk og vi lager røde filthjerter til juletreet. Hun vet akkurat hvordan det skal være og roter gjennom mormors blomster og perler for å se om hun finner akkurat det som hun trenger. Så begynner vi på hver vår julemus, men det stopper litt da vi ikke helt finner ut hvordan den skal stå. Hun kan ikke gå hjem...hun har ikke sett valpen Jon som snart skal komme på besøk ,på lenge. Jon er søtere enn Åsta, men Åsta er vår da. Hun var like søt da hun var valp. Silje må passe seg så Åsta ikke blir sjalu. Hun prater i vei og mormor bekrefter alt. 

Barnebarn er ikke det verste som finns. 

Det ordner seg som regel.

Da vi var nygifte for veldig mange år siden bodde vi på en hybel i Innherredsveien her i Trondheim. Hybelen var lang og smal og vi hadde hverken bad eller toalett. Det vil si det var en håndvask borte i gangen og et toalett i kjelleren. Der var en smal seng uten plass til en og en med en gravidmage, men det gikk da på et vis. Vi hadde en kokeplate stående på en krakk og der ble det varmet opp hermetikk. 

Grunnen til at jeg kom til å tenke på det nå var at gubben nevnte det da jeg for en gangs skyld varmet opp en boks hermetikk, at han hadde sverget på at han aldri mere skulle spise hermetikk i hele sitt liv. Det som kommer meg mest i hug fra den tiden var arbeid, oppkast og litt uro for fremtiden og så den dagen gubben kom hjem med en liten hundevalp til denne noe usikre fremtiden. Det banket på ruten og der stod han med denne lille valpen høyt over hodet. Saken var at han hadde møtt en mann på vei til å avlive denne valpen og bløthjertet som han er tok han den med seg hjem. 

Valpen var en prøvelse...han hadde skrekk for å være alene og hylte i vilden sky om vi forlot den...det ble vanskelig hele saken, men hunden smøg seg inn i hjertet mitt og avlivning kom ikke på tale. Vi bestemte oss for å skaffe han et annet hjem, det tok et halvt år, men til slutt fikk han nye eiere. Vi besøkte dem et par ganger etterpå for å være sikker på at Lillen hadde det bra og vi så han flere ganger over mange år. 

Merkelig sak det der at ting som er vanskelig har en tendens til å ordne seg etterhvert. 

 

 

 

En rolig start.....

En ny dag er på gang og starter på den ordinære måten med kjæresten, Åsta  og meg i spisesofaen med hver sin kaffekopp. En av dagens beste stunder og nesten litt avhengighetsskapende. Radioen naturligvis..det er jo morgen og da er det NRK og lokalsendingene. Odd Nordstuga gauler i vei «han er her i sitt hus». Så vet vi i alle fall hvor han er. Etterhvert skal sofatiden byttes ut med først mosjon og så trening, men enn så lenge så sitter jeg her og maler som en katt, mens Nordstuga sliter med sitt hallo, hallo jeg er her i mitt hus. 

I dag kommer Hege, Bjørnar og ungene på middag. Jeg har fått en ribbe av min svigerinne og den skal til pers i dag. Så har jeg lovet ungene kladdkake til dessert og det må jeg prøve å få til. Men akkurat nå så er det ingen ting som haster.......

For lenge siden.

Min snille onkel Eivind sendte meg dette flotte bildet av min farmor,farfar, tante Annbjørg og min far. Mange kjente trekk her.

Slik er jeg....

Vi har alle våre gode og dårlige sider og ettersom man blir eldre lærer man å akseptere det i seg selv og i andre. For en god del år siden gikk det en slik moro grei på nettet hvor vi skulle spørre kjente og kjære om å sende melding tilbake på hva din verste og beste egenskap var. Et stort flertall ga tilbakemedling på at min dårligste egenskap var at jeg var sta. Det var en stor overraskelse for meg som nok ikke helt hadde sett den siden av meg selv. Jeg tenkte mye på det og i et brev til min sønn nevnte jeg dette. Svaret tilbake fikk meg til å dra på smilebåndet. Han syntes ikke mamma var særlig sta....unntatt i den og den og dem situasjonen. Nå var dette en slik moro ting og ingen ville vel ha såret meg ved å skrive noe helt forferdelig. Stahet kan man tross alt jobbe med. Men like forbauset ble jeg da den gode egenskapen skulle tilbakemeldes. Det var lojal og det var det veldig mange som sa. Lojal er vel bedre enn sta og en god egenskap synes jeg. Ble litt fornøyd da. Det jeg egentlig ville frem til er at man må ta folk slik de er og være rund nok til å overse de dårlige og være glad i de gode. Det er bedre for oss alle. Selvsagt gjelder det også å prøve å dyrke det gode i oss selv og kanskje jobbe litt med det dårlige. 

 

 

Kuldegrader i natt......

Her har nok vært kuldegrader i natt. For første gang i år var bilvinduene frosset på og det er rim på marka. Jeg hører at snøen nok ikke er langt unna for i nabokommunen lå snøen i helgen. eg liker nok den andre enden av vinteren bedre, men har bestemt meg for å prøve å se litt positivt på det hele, kle kulden ut og prøve å se det fine i det. 

Vi hadde en fin dag i går. På formiddagen hadde vi besøk av tre stykk barnebarn som hadde skolefri. Vi tegnet godteri verden. En verden bestående av bare kaker og snop...syvåringenes fantasi tar ingen ende og godteri har de greie på. Mormor truet med å flytte inn og endte opp som en seigmann. De er søtere enn godteriet med det tenker de nok ikke over selv. Så så vi på alt det skumle vi kan lage til All helgens dag på Pinterest. Her er skikkelig skumle spøkelser og edderkopp muffins. Kunne nok skremt et barn eller to om vi laget noe av dette. Barnebarn er nok ikke det verste man har. På ettermiddagen ble vi invitert med ut på middag og hadde en koselig stund med Hege og familie. Ingen dårlig dag akkurat.

I dag har jeg sydate med Ella. Hun syr til julemessen og jeg julegaver. Så blir det litt kaffe og en hyggelig prat med. 

Åsta trives hun.

Slutten på sommeren.

Så er det offisielt slutt på sommersesongen.....i alle fall om man regner i forhold til hyttebruken. De med å avslutte er litt av en øvelse, fryser og kjøleskap må tømmes, tørrmaten må pakkes og taes med hjem, utemøbler skal lagres og båten må opp og kjøres der den får sine vinterforberedelser. Men nå er det gjort og selv om man kjenner det litt på en heller sliten kropp så er det fint å være ferdig med det. 

I dag sitter vi på vår vanlige frokostplass og venter på at dagen skal starte på alvor. Her er livet mye rutine med faste holdepunkt som jeg trives godt med. Tur med Anne-Grete, Frida og Åsta, tur med Linda i kveld og så skal gubben og jeg ut og handle. Fryserens kal ryddes. Må finne plass til det som kom fra hytta og så få et overblikk over alt det jeg har der som jeg ikke vet om. 

Det blir nok en fin dag..........

 

 

Siste dag på hytta.

Forstår ikke helt hvordan jeg fikk det til, men hele innlegget i går kom der overskriften skulle være. Men så er det meg da og jeg får til mye rart. Nå skal jeg sjekke om det blir slik i dag også, før jeg legger det bort. 

Vi koste oss i regnet på Smøladagan i Kristiansund i går. Masse folk da og mange boder med mat og annet. Vi kjøpte hvalkjøtt rett fra båten og klippfisk etter råd fra svoger og svigerinne som har vært her mange ganger før. Nå blir det mye god mat utover vinteren. 

I dag er det vinter forberedelser på hytta som gjelder. Det er jo litt å tenke på. Men slik været har vært i helga så er det litt fint også å få det gjort. Gubben skal hjelpe sin bror med å bære sten og bror skal hjelpe gubben med å ta opp båten, mens jeg fikser litt her hjemme sammen med Åsta. 

Hørte nå at vi kan få problemer med et leirras på veien der vi kjører. Men det er vel kanskje fikset til vi er ferdig. Håper jeg. Det er årets siste dag på hytta...litt vemodig og litt godt. Så årets første snø i går så det er vel greit. 

 

Det regner...

Det regner slik at jeg lurer på hvordan det var med den der syndefloden. Men vi har vært i Kristiansund for å møte Grete og Ole på Smøladagen. Hvalkjøtt og klippfisk er nå innkjøpt og i hus så nå kan vinteren bare komme. Det ble en fin dag sammen med Grete og Ole. Alltid koselig å være sammen med dem.  

 

I dag....

I dag var vi tidlig oppe og i gang. Min søster har vært her i natt og vi var oppe før hun dro. Det ble naturlig nok en litt sen kveld da. To søstre som skravler i vei ser ikke alt for ofte på klokka og den har en tendens til å gå veldig fort når man har det hyggelig.  

Nå tar vi livet med ro før Anne og jeg skal ut på shopping. Så drar vi på hytta etterpå. Det plasker ned utenfor, men det er vel ikke annet å vente på denne tiden av året. Åsta er i alle fall snar ned med rompen for å gjøre det som må gjøres før hun besluttsomt snur nesa hjemover så snart jobben er gjort. Silkepiker liker ikke regn og Åsta er nok ikke noe unntak. 

I dag får vi vel høre om hvem som får fredsprisen i år. Håper vi kan få en verdig prisvinner denne gangen. Lurer litt på et par av dem som har fått den før. Men alt har vel sin årsak selv om det i ettertid kan se noe annet. En viktig pris som kan rette oppmerksomheten rett vei er det i alle fall. 

 

 

 

Enda er det høst....

Det fine milde været vi hadde her i et par uker ligner nå mere på høst. Det blåser litt og det regner litt, men det er likevel fint å komme seg ut og nyte høsten som best man kan. I skrivende stund er arbeiderne i gang med å stampe vei utenfor. Heldigvis skal jeg snart ut for å møte Åsta´s og mine morgen luftevenner Anne-Grete og Frida. Så går det fort en time bort i fra det. Etterpå tenkte jeg å dra til treningsenteret og da forsvinner enda et par timer. Vi prøver å ta det med godt humør, men det tærer nok litt på likevel. 

I morgen tenkte vi å ta en tur på hytta. Årets siste for min del. Det er litt trist, men godt også. Så går en hel vinter før vi åpner opp igjen mot påska. Nå vil jeg egentlig ikke tenke så mye på vinter enda, men den ligger jo på lur ikke så alt for langt unna.

 

Ikke sant....

Jeg greier ikke å forstå det.....

Nå har det blitt skikkelig høst med mye vind og mye vær. Men det er noe med høsten...luften blir så god og man kjenner at det er lett å puste. Løvet som nettopp har kommet av trærne fyker rundt og lever sitt eget liv.

Vi lever i uro og bråk fra syv på morgenen til seks om kvelden. Rehabiliteringen krever mye av oss som bruker mye tid her. Man blir nesten litt kroppslig sliten av all uroen og spesielt støyen. I går kom naboen fra blokka rett over. Det var en skokk med menn på verandaen hennes og hun orket ikke være der før de var gått. Hun var glad for å være på jobb mesteparten av dagen. Jeg som alltid har hørt på radioen på dagtid orker nesten ikke ta det i tillegg til all annen støy. 

I dag skal vi heldigvis på møte i byen og så tenkte jeg dra på treningsenteret etterpå. Så er det strikkekaffe i kveld og jeg må finne tid mellom dette til å steke vafler.  

Jeg tenker på at det er så mye trist som skjer om dagen, Foreldre blir tiltalt for å mishandle en baby til døde. En mann leier et hotellrom med god sikt til en konsertarena. Så skyter han vilt mot fremmende folk og dreper og skader. Slikt er så vanskelig å forstå. Man må nesten håpe at han har en eller annen syk forklaring så det går an å forstå det. Eller er menneskeligheten kommet dit at vi kan hate på en slik måte. 

Ut på tur.

I sag syklet vi om Ilsvikøra, langs fjorden, om Bakklandet, Domkirken og så hjem. Traff datter Hege og niesen Kristin for en kopp kaffe på Domkirken. De hadde sprunget Rosa sløyfe løpet.

Ikke så verst....

Det herlige høstværet holder seg og det ser ut som om vi får telle en til i dag. Vi prøver å være mye ute nå mens været er slik og jeg nyter det i full monn. I går syklet vi til midtbyen og gikk der å så på livet. En kopp kaffe er obligatorisk når man er på bytur en lørdags formiddag. En tur opp Nordre gate likeså. Her er det liv, det er trekkspillmusikk og andre aktiviteter, Redd barna, Helsekost og tiggere slåss om oppmerksomheten og har både budskap og ting å lokke med. 

For noen dager siden mistet en barndomsvenninne mannen sin fort og farlig. Etter det har jeg tenkt mye på henne og hvordan hun har det. Livet er skjørt og livet er dyrebart. Spesielt livet til de man er glad i. 

I dag tenkte vi å ta en tur på sykkel langs fjorden. Der er fint opplagt både for gående og syklende. Nå har jeg sykkelbur til Åsta så hun får være med. Det er 1. oktober i dag og livet er ikke så aller verst. 

Juleduk.

Nå er det julegaver på gang.

Ja ja ingen ting å gjøre med det...

Når man mister noen som står seg veldig nære kommer mange tunge dager. Merkedager slik som et år siden eller fødselsdag slik som i dag. Min kjære lillesøster som jeg tenker på hver eneste dag og som jeg savner masse ville hatt fødselsdag i dag. Hun ville blitt 52 år. Nå skal vi på kirkegården med blomster og lys, og det kan være fint på mange måter, men det blir likevel en litt spesiell dag. 

Nå er ikke sorgen altoppslukende slik den var den første tiden, selv om jeg kjenner presset i brystet bare jeg tenker på det. Men jeg smiler også når jeg tenker på alt det vi hadde sammen. Snille gode søsteren min. 

Vi trives vi....

Vi har hatt en uke med fantastisk høstvær. Slikt vær som gjør at man nesten blir litt andektig. Slikt vær som man ser på kalenderbilder. Slikt vær som gjør at man begynner å tenke store tanker om livet og dets tilblivelse. Det røde treet utenfor her som er alle romlingers stolthet, det som vi fotograferer stadig vekk, det der barnehagebarna hvert år plukker av de fine røde bladene og tar med tilbake til barnehagen for å lage fin kunst, det treet hvor folk stopper opp og går ut for å se, det treet begynner å få sin fine røde farge. Det er noe med høst..luften er klarere og det er godt å puste. 

Mitt barnebarn Silje på syv år spiller fotball. Noen onsdager har de noe som heter sonekveld. Da møter de alle andre syvårige pikespillerne for å spille kamper på små baner med tre spillere på hvert lag. Silje er ivrig...hun vil gjerne være toppscorer på laget. Man ser alvoret i hennes blå øyne. Et innbitt bestemt utrykk. Hun styrer ballen med stor beslutningshet rake veien mot målet. Morfar tilbyr gode råd. Gå på ballen roper han. Etter at alle kampene var slutt erklærte hun seg selv som den som scoret mest mål. Bror Kristian synes det er dumt å telle mål...det er ikke bare det som gjelder mener han. Han synes nå allidrett er mye morsommere og det skal nå han begynne på. 

Ella og jeg møttes for å sy i går. Nå er jeg godt i gang med en juleløper. Det blir litt prat også, men ingenting haster..vi har det bare fint sammen. Jeg liker å lage ting. Det er noe med det man føler når man kan se et ferdig arbeid. Jeg blir nok ikke antatt til høstutstillingen, men det gjør ingenting. Gleden ligger i det å se arbeidet skrider frem og bli til noe. 

 

 

Rognbærgele.

Det ble da litt.

Det er tirsdag og jeg skal lage rognbærgele....

Så er vi hjemme igjen etter fem fine dager på hytta. Ettersom det er så mye bråk her hjemme har det vært godt å nyte freden der ute. Her kryr det med arbeidere utenfor. Nå murer de opp fundament til de nye verandaene som skal komme her etter hvert. Klokka syv om morgenen begynner de og de holder på til langt ut på ettermiddagen. 

Planen i dag er å lage rognbærgele. Anne og Ella kommer hit slik at vi kan gjøre det sammen. Vi plukket et helt bærenett fult av de fine røde bærene som forhåpentligvis i løpet av dagen ender opp som gele på glass. 

Vi har hatt noen fantastiske høstdager nå og nå ser det ut til at denne blir like bra. Så har andre større utfordringer. Erna skal prøve å få sine tre samarbeidspartnere til å enes om det som skal bli en stø kurs for oss alle. Noen få utfordringer å ta tak i der. Så har Merkel de samme utfordringene i Tyskland, hvor landets tredje største parti er ute i fri dressur. Skal nok ikke bli bare enkelt å styre der heller. Når en av de nye lederne slår seg på brystet og ytrer sin stolthet til de tyske soldatene som var ute i 2. verdenskrig..stopper jeg litt å lurer på hva han er stolt over. Nå klarer vi oss lenge uten en ny Hitler...vi har jo tullinger nok i posisjon til å starte en verdenskrig fra før. 

Høstdager.

Flyttet jordbærene. 

Yndlingen.

Her går vi tur.

Ble en tur på sjøen også. 

Nydelig vær. 

Fikk plommer til Vibeke og laget plommesyltetøy.

Noen blir aldri voksen. Elsker det. 

Og så fikk jeg strikket ferdig pleddet og en lue. 

Ingen fisk i går heller.

Det har ikke vært store fangsten på årets siste fisketurer. Man skulle kunne tro at fjorden og verden var tom for fisk, men så ser man jo på den dingsten som viser fisken på sjermen at her kryr det med fisk. Det er bare det at ingen av dem biter på kroken. Det har nok aldri skjedd før at vi har vært ute tre-fire gang uten å få fisk.

Nå er det makrell og den trenger vi ingen skjerm for å se. Den svømmer rundt i store flokker og man ser det koker på sjøen. Av og til så bobler de opp over overflaten og lar oss alle få et glimt før de forsvinner ned i sjøen igjen. Men makrell vil vi ikke ha..i alle fall ikke mange så den får gå i fred. 

Men på den positive siden så var det et fantastisk høstvær og jeg nøt turen likevel. Utenfor Røstøya traff vi Anne-Lise og Kalle og de ble med hjem på middag etterpå. Det ble litt slik tar det man har i full fart, men mat ble det. Jeg hadde sett et innlegg på Facebook om taco med ny vri. Man pakket alt inn i bacon og stekte det som en pudding i ovnen. Det ble skikkelig godt. Så hadde jeg noen kyllingfileer som jeg stekte med ris og grønnsaker ved siden av. Tror siden heter Mums.no...skjekk det ut...der er mye godt. 

 

Morgenstund.

Det er godt å sitte her på morgenene å se på livet rundt sjøen. I dag er det rolig..ingen båter å se enda bare noen måker som flyr lavt over vannet. Jeg liker morgenstundene, men det vet vel alle som kjenner meg litt. 

I går tok vi opp gulerøttene, egentlig ikke så mye å skryte av, men jeg skryter litt likevel. Er det ikke noe som heter babygulerøtter? I dag skal vi flytte jordbærplantene. De ville liksom ikke trives der de var så vi prøver oss på en plass med mere sol. 

I går var vi hos min svigerinne Dorthea. Hun trengte litt handymannhjelp og hvem er vel nærmere enn en bror når slikt behøves. I dag skal vi fortsette å rydde litt ute. I går regnet det, men værmenneskene har lovet oss sol og litt varme i dag. Gubben snakker om fisketur også. Kunne tenkt meg litt fiskemat så kanskje det. 

Lille Åsta jubilanten ligger tett inntil meg. Mye er litt skummelt her og hun tenker seg om vel og lenge før hun går ut for å gjøre sitt fornødne. Matmor er tryggheten og skal man kunne slappe skikkelig av må man være trygg. Men det er noe så fint med å ha henne der også. 

 

Ett år i dag.

Lille vennen Åsta fyller et år i dag. Vi lurte jo litt på om vi skulle skaffe oss ny hund etter at Pontus døde av sykdom alt for tidlig, men nå er vi glad for at det ble slik. Nå ville vi ikke vært foruten vårt lille muntrasjonsråd. Bortskjemt...litt egen...litt rar...med masse personlighet..slik er vår Åsta. 

Nå koser vi oss på hytta her ute ved Møregrensa. Det er nydelig høstvær. Slikt vær der du tenker at nå kan det ikke bli bedre. Da vi kjørte over fjellet i går var høstfargene kommet et stykke på vei. Marken var gulaktig og trærne et syn med alle de fine fargene. I går kokte vi oss fårikål og imponerte oss selv med gulerøtter fra egen avlingen. Ingen har noensinne smakt så gode gulerøtter det sverger jeg på. Nå kunne man nok ønsket seg en størrelse eller to ekstra, men det velger jeg å ikke tenke på. 

 

Flottere enn flott.

Jeg ble skikkelig imponert over den leiligheten hvor vi var på besøk i går. Jeg kunne ha flyttet inn på timen om jeg fikk tilbudet. Et gammelt sykehus som var ombygd til boligformål. Oppe i bakken med verdens beste utsikt. Kunne bodd i et kott om jeg hadde den utsikten. Det var høyt under taket som det er i slike hus, store vindusposter og en skikkelig stor flott stue. Jeg kunne nok ha sittet noen timer før jeg hadde sett meg mett på alt det flotte de hadde. Som ikke det var nok fikk vi servert nydelige snitter og nystekte lapper. Så var vertskapet skikkelig hyggelige også. De er min søsters første svigerforeldre og min gudsønns besteforeldre. Koselige folk. 

I dag drar vi til en plass der det ikke er så mye fin kunst, men likevel er det mye fint å se på. Litt mere lurvete, men koselig likevel. Hytta våres som på mange måter er paradis på jord...for oss. Men først skal Åsta og jeg måte Anne-Grete og Frida på morgenturen. 

 

Tralalala...

Dagene er fine og sosiale for tiden. I går var det strikkekaffe og det er jo ikke det verste jeg vet. I dag er vi invitert til min nevøs besteforeldre og min søsters tidligere svigerforeldre på kaffe. De har flyttet fra eneboligen og kjøpt en leilighet i et ombygd sanatorium så det skal bli spennende å se hvordan de har det.

Åsta kom hjem i går etter et par dager hos «tante», mens vi var på tur. Leiligheten er tom uten det lille masa. Men hun trives godt hos Jon Snow og Gerd så for henne er det nok greit.

Utenfor stuevinduet er en kjempestor gravemaskin i ferd med å grave bort gangstien. Nå er det bare et stort hull der veien har gått. På den andre siden over plassen her er platene på fasaden snart på plass. Godt å se at det går fremover og i løpet av vinteren er vel forhåpentligvis vår blokk også klar.

Vi drar på hytta enten senere i dag eller i morgen tidlig. Vi skal ta opp gulerøttene og prøve fisken i håp om en hyse eller to til fiskemat. I år er det så mye makrell at man nesten ikke kommer gjennom makrellflakene slik at man kan få annen fisk. Men aller først er det morgentur med Åstapia, Anne-Grete og puddelen Frida. 

 

19.09.2017

Vi hadde en kjempefin tur til Veidholmen/Veiholmen (har aldri funnet ut om det er det ene eller det andre ettersom det brukes litt om en annen). Uansett hva som er riktig navn er det et lite fiskevær utenom Smøla. Jeg var med min venninne Eli dit på ferie en gang da jeg var 13-14 år. Hennes bestemor og tante bodde der og vi sprang langs moloen fram og tilbake over øya flere ganger om dagen. På den tiden var det ingen vei dit og om jeg husker rett...bare en bil.  Det har kommet siden og jeg har vært der flere ganger. Det er noe med disse små samfunnene der husene klynger seg sammen utsatt for vær og vind, men med et samhold mange kan misunne dem. 

På holmen finner man en statue av fiskekjærringa og når man så på den kunne man lett tenke seg hvordan livet var her i tøffere tider. 

Middagen som ble servert i en gammel brygge var naturligvis som seg hør og bør på Veidholmen blandaball med bacon, potet og grønnsaker. 

På Veidholmen.

Les mer i arkivet » Oktober 2017 » September 2017 » August 2017
I gode og onde dager!

I gode og onde dager!

64, Trondheim

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits